Horse soldier! Horse soldier!

Who killed Laura Palmer? What goes on in the woods? Would you like a game of chess? i går så jeg sesongavslutningen på Twin Peaks og jeez, det var scary. og veldig bra. gleder meg til å se Fire walk with me. blir sikkert bare verre, kommer ikke til å få sove på mange uker. landskapet på bildet minner forresten litt om my hometown. creeepy.

så andre sesong med log lady introes, de er best. her fra Episode 15 (2008) [09/24/93] : "Food is interesting. For instance, why do we need to eat? Why are we never satisfied with just the right amount of food to maintain good health and proper energy? We always seem to want more and more. "When eating too much, the proper balance is disturbed and ill health follows. Of course, eating too little food throws the balance off in the opposite direction and there is the ill health coming at us again. "Balance is the key. Balance is the key to many things. Do we understand balance? The word 'balance' has seven letters. Seven is difficult to balance, but not impossible if we are able to divide. There are, of course, the pros and cons of division."

og Episode 21 (2014) [11/05/93]: "The heart--it is a physical organ, we all know. But how much more an emotional organ--this we also know. Love, like blood, flows from the heart. Are blood and love related? Does a heart pump blood as it pumps love? Is love the blood of the universe?"

(pasting fra denne listen av transcripts, bilde fra http://upload.wikimedia.org/wikipedia/en/e/ea/TwinPeaks_openingshotcredits.jpg)

morsomt å lese hvordan amerikanske musikkjournalister opplever oslo, norsk musikk og nordmenn generelt, Shawn M. Smith rapporterer fra By:Larm for Radio Exile og Adrien Begrand har On-the-spot, live event reporting and commentary på Popmatters bloggen fra festivalen

og noen kule låter fra By:Larmnettsidene
Charlotte & the co-stars: Hi ho silver
The Fernets: You misunderstood
Miss Li: Let her go

jeg vil gå på konserter hver helg.

must see

i går var jeg og så norske Superfamily spille live på by:larm på sentrum scene, og det var bare en så crazy bra konsert. beste jeg har sett på lenge. de er et must see live band, med bra og funny show med kule dansere, pompøse moves og Steven Wilson som en helt utrolig karimatisk vokalist. det er nå ute på The Warsawa tour med konserter man bør få med seg.

I 2005 ga de ut plata Back in Paris mede blant annet de veldig funky låtene Taxi dancing og It's a lie (veldig kul video!) og da så jeg de spille på kvarteret i bergen, men i går var det femten ganger bedre; showet var kulere, større publikum og bedre sanger. konge.

Fjorårets plate Warsawa er en stor og pompøs popplate hvor de virkelig drar på med store følelser, heftig 80tallssynthpop og nydelig vokal. i februar fikk de spellemannsprisen for beste popgruppe. de har selv beskrevet musikken som "Intergalatisk rock om krig og kjærlighet". finfint. liker særlig radiohiten The radio has expressed conserns about where you were last night. oh yeah. listen to it.

(bilder fra superfamily.no)

Heartbreaker

jeg hører igjen og igjen på Ryan Adams' plate Heartbreaker fra 2000, som jeg kopierte av broren min(tror jeg) for noen år siden og som siden har blitt spilt jevnlig. spilt inn i Nashville med blant annet bautaen Gillian Welch sier det seg selv at dette er en perfekt plate å kjøre bil til, som om den bare understreker alle romantiske ideer jeg har om å dra på road trip.

Albumet begynner med en diskusjon om en Morisseysang og følger opp med fantatice To be young (is to be sad, is to be high): "Oh one day when you're looking back, You were young and man you were sad"

den fanger deg med Emmylou Harris sin nydelige vokal på Oh My Sweet Carolina, som kanskje er den aller fineste sangen. "I ain't never been to Vegas but I gambled all my life." Adams er ærlig og av og til desperat som bare han kan være, men det er countryinderlighet, ikke emodesperasjon. "I was spending money like the way it used to rain."

dessuten er det et av de fineste albumcoverne jeg vet om.


(bilde fra http://www.musicdirect.com/shared/images/products/large/lia205.jpg)

i sin Lectures on Aestehetics skriver Hegel at "The universal need for art, that is to say, is man's rational need to lift the inner and outer world into his spiritual consciousness as an object in which he recognizes again his own self." betyr dette at han mener kunsten er et sted vi bruker for gjenkjenne vårt eget selv, for å på en måte fester verden i en forståelig form, en slags trygghet? vil det si at idet man forstår og forholder seg til omverden har man også grunnlaget for å skape kunst? i tilfelle er dette så langt unna en type kunstnergenitankegang som det er mulig å kommer, det er fint om erkjennelse av verden i seg selv er et grunnlag for kunstnerisk uttrykk, da behøver man bare å finne sitt uttrykk, sin måte å kommunisere dette på. for alle vil få ulike uttrykk i forhold til hvordan de gjenkjenner sitt selv i den indre og ytre verden som blir løftet opp..eller? "The universal and absolute need from which art (on its formal side) springs has its origin in the fact that man is a thinking consciousness, i.e. that man draws out of himself and puts before himself what he is and whatever else is." den tenkende bevisstheten er kunstens kilde, og mennesket trekker ut av seg selv og setter fremfor seg hva det er og alt annet som er. Hegel synes å mene at dette er et universelt behov. hva innebærer egentlig det? at vi har behov for en slags selvrefleksjon gjennom kunsten, et slags uttrykk for hvordan vi oppfatter oss selv og omverden? jeg vet ikke.

evige prosjekter som kanskje vil forandre alt

Hangup #3

The National: Fake Empire

hangup #2

Tv on the radio: Wolf like me

Matt Burts cover art(fra grumpy groovy)

Hverdagen liksom

(bilder: http://motorpsycho.fix.no/thisis/pictures/)

hmm

halsmarte ting jeg hørte på litteraturhusets Litteraturen på vei ut? seminar nylig:

30/1: Arne Melberg sa noe lurt om Nietzche, hans tanke om å prøve å skape sitt liv(og seg selv) slik man skaper kunst, tanken om å estetisere, jeg husker ikke helt...

13/2: og Sven Lindqvist spurte: om forfatteren selv ikke er der, nærværende, i en tekst, hvordan kan han forvente at leserne skal være det?


det forekom meg å ha betydning da jeg hørte det.

Oslo city nights

good times

og over til en tidlig nittitallsklassiker; mark wahlberg var mye kulere da (og hadde det beste bandnavnet ever!), det var all about those good vibrations.

hangup

verdens fineste sang akkurat nå har åttitallssynth, og er full av følelser: Bronski Beat, Smalltown boy

Pedros prosjekter

Pedro Carmona-Alvarez vikarierer som diktlærer på diktkammeret nå, som betyr en liten renessanse for nettstedet for min del. han vet et og annet om å skrive poesi den mannen, så nå må jeg nesten inn og lese hvordan han kommenterer. har lært mye om dikt der inne, og pedro har noen interessante innlegg nå også, f.eks. om den assosiative hukommelsen eller dette. ellers anbefales pedros essaysamling Hjemmelekser på det varmeste om man er interessert i musikk, film og bøker. referanser i alle retninger, noe biografisk(som alltid kan være oppspinn) og masse refleksjon, særlig om poesi. fint.